Jeg slukte ei krimbok av Theodor Kallifatides i helga. Har ikke lest noen bøker av han før, og vet strengt tatt ikke om han har utgitt flere bøker heller. Men han er definitivt en forfatter etter min smak.
Det var en krimbok som alle andre, med mord, politietterforsker, spenning osv… I tillegg hadde den mye mer enn dette. Forfatteren har en god evne til å skildre både mennesker såvel som holdninger, tanker og opplevelser. Han tillot seg mange metaforer og skildringer både når det gjaldt handling, steder og personer.
Ofte tenkte jeg: Denne setningen må jeg huske! Andre ganger tenkte jeg at det kunne bli litt i meste laget.
Noen eksempler på hvordan han skriver:
En drapsgåte er som en åpen bok sammenliknet med kjærlighetens irrganger. Hun børstet det gjenstridige håret sitt. Hun var sikker på at Johan på sin måte elsket henne, og hun visste at hun på sin måte elsket ham. Likevel… det virket ikke som noe kunne skje spontant mellom dem, innenfra. Det virket som om de var fanget i en krig der man ikke lenger kunne skilles venn fra fiende.
En gang i tiden liknet han et menneske. Nå liknet han været. Det kan endre seg når som helst uten forvarsel.
Ekteskapet deres liknet en annonse for et sommerhus med havutsikt. Det ser strålende ut på bildet, men når man kommer dit, oppdager man at taket lekker, veggene råtner og havutsikten han man fra knatten ved siden av.
Jeg synes boka var god, og er verdt å lese dersom man liker krim, eller rett og slett bare ønsker en god leseopplevelse!
ANDRE SIER: