Siden jeg er overmåte begeistret for Karl Ove Knausgård, og det ikke finnes så mye nytt ( venter på bok nr 6) har jeg tatt meg en runde rundt og sett hva bloggere har å si om han:
Her kan du lese hva Verden sett fra Sofienberg skriver om bøkene etter å ha lest bare de første.
Jeg kjenner at jeg har lyst til å sitte oppe en hel natt med noen og drikke og snakke om det. Fordi det slipper jo ikke taket i kroppen helt, dette. Til det slipper han oss jo altfor langt inn.
Hun sier at hun mistenker at Knausgård avslører mer enn han skjønner selv.
Og jeg husker det så godt, den der fæle følelsen av at man ikke var smart nok. I ettertid ser jeg at de var ikke så forbanna mye smartere, de hadde bare en kombinasjon av selvtillit, smarthet og dumhet som gjorde at de kunne sitte og velte ut alle de der meningene sine som noen skarve grunnfagsstudenter, og likevel mene at de kunne alt i verden.
Her kan du lese hva Marianne skriver. Udelt positiv, men kommentarene hun får er av ulie oppfatninger:)
Har du lyst til å høre Knausgårds litteraturkritikk fra 90- tallet kan du ta turen hit. Et lydklipp fra tida da han jobba i studentradioen i Bergen.
Nils Gullak Horvei mener Knausgård fortjener 5- 10 piskeslag, mens Vigdis mener han allerede har straffa seg selv nok ( kommentar til innlegget over):
Liker det du skriver om Knausgård her. Men tror du ikke det har kostet allerede? Sier han ikke det i et intervju, at han ser seg selv i speilet og ser furene i pannen som er skarpe som om de skulle vært skåret ut…jeg tror det har kostet, at det ikke har vært enkelt, og at ingen kan gi ham piskeslag han ikke allerede har gitt seg selv.
Men jeg ser poenget ditt likevel. Jeg tror det ville vært godt for Knausgård selv å få noen offentlige piskeslag, slik at han slapp å gi seg selv dem, alle. Det må være en svært blandet glede å motta så mye hyllest for nettopp disse kamp-bøkene.
Inne på Inger Merethes blogg kan du lese en god analyse og beskrivelse av boka, et lite sitat her:
Og det er interessant, nettopp fordi Knausgård i så stor grad også er opptatt av det universelle, melder seg på i mange hundre år gamle diskusjoner, ser sin egen livssituasjon i forhold til fortidens idéer og tanker og føler dypere slektskap med barokke kunstnere og forfattere av veldige 1800-tallsromaner enn med skikkelser fra sin egen tid. Han er på samme tid gammelmodig og gnistrende nåtidig, og for meg er det der mye av fascinasjonen ligger.
ANDRE SIER: